En gang i tiden sang Rainmakers om "The generation that would change the world are still looking for their car keys."

I Norge leter i hvert fall utgiverne av døde trær etter den digitale nøkkelen. iPad viste seg å ikke gi millioner av inntekter sånn over natten, og folk syntes faktisk at den strålende appen kalt "nettleser" på lesebrettene var den beste (som det også er).

På bokfronten kan vi kjøpe digitale bøker så lenge vi lager en konto både her og der, laster litt inn sidelengs mens man snur seg mot sola, kaster en hestesko over venstre skulder og lover på tro og ære at man ikke skal kjøpe mindre bøker som har vært hos trykkeren.

For å fokusere litt på hva norske utgivere har gjort (og, nei, jeg gidder ikke en gang å analysere hvor "ryggen-mot-framtiden" den norske digitalboksatsingen er (med noen få hederlige unntak)) så kommer en liten vurdering. Ta med i min vurdering at jeg omtaler konkurrenter så trekk litt i fra og del på to, hvis du skal ha som utgangspunkt at det er en nøytral betraktning (noe en subjektiv vurdering aldri kan være, men det er en annen skål).

VG+
Eller VG minus som det ofte ble kalt. Se på fordelene til lesebrettet iPad: Enkelt online over alt. En offline versjon som oppdateres to ganger daglig er for å si det mildt, rart. Nå har man justert og revidert, og VG+ er ikke i dag det samme som før. Først ble det sagt at avisen(e) skulle være gratis i noen uker, så ble det sagt mars - men spørsmålet er: Hvem vil betale for et produkt som man kan få gratis ved å starte en nettleser? Selv om VG tilbyr noe eksklusivt i sin pluss er det alt for lett å gå til CNN (eller deres glitrende app) eller for den sakens skyld til vg.no.... Nyheter er det nok av på nett. Uten betaling, og så unik er ikke VG.

Aftenposten
En fyr, som man kan gjette hvem er om man vil, spurte meg om jeg ville betale for Aftenposten på iPad. Mitt svar var: Nei, men jeg kunne betalt for A-magasinet. Aftenposten har en fin app, men som med VG+ er det nyheter man kan lese andre steder - deres magasiner dog med fin funksjonalitet er noe man faktisk kan betale for.

Magasiner
Flere norske magasiner har kommet i iPad-utgaver. Gjerne til samme pris, eller høyere enn i print. Joda, jeg skjønner at det koster å utvikle (JEG skjønner det fordi jeg jobber i den digitale bransjen). Problemet er at som forbruker synes jeg det er latterlig å betale like mye når man ikke har trykt bladet. Jeg har til gode å se et magasin fra en norsk utgiver jeg heller vil lese på iPad enn i print. (Som en liten apropos - jeg abonnerer på fire amerikanske magasiner på Zinio digitalt, det er fordi jeg får magasinene raskere og har de alltid tilgjengelig - det finnes mange digitale muligheter, men å undervurdere kundene er ikke en av dem.). PS! Skal du se etter et godt magasin på iPad sjekk Spin. Et musikkmagasin med musikk. Ja, da snakker vi.

Så finnes det noen norske som har vært gode på iPad?

Ja, ikke overraskende er det TV 2 Sumo. Og før noen sier at vi har samme eiere og var en del av samme organisasjon tidligere: Stemmer det, men prøv tjenesten først og si etterpå at jeg ikke har rett. Slik skal det gjøres. Her er det noe man vil betale for og med tilgjengelighet på alt jeg vil se når jeg vil på iPhone, iPad og nett (og tv gjennom kabel) så snakker vi fremtidens TV.

Likevel - kan lesebrettet (eller surfebrettet som er en bedre betegnelse, men som ikke ser så bra ut i forretningsplanene for offline lesing etter betaling) redde dagens inntekter for de som hogger ned norsk skog for å lage gårsdagens nyheter? Tja.

Sannsynligvis ikke. Man må være noe fullt ut og helt. Ikke stykkevis og delt. Å ri to hester etc...

Ikke det at jeg tror VG og Aftenposten går under, men skal man være digital må man spille på kundenes premisser og ikke sine egne. Noe de sikkert også vil gjøre, senere eller før. Man tjener ikke like mye penger digitalt per leser, men samtidig er jo også kostnadene mindre - hvis man velger det som strategi.

PS! Nettavisen har laget en iPad-utgave som er tilgjengelig gjennom nettleser og app. Den har den samme redaksjonen som den øvrige avisen og de samme nyhetene. Det tror vi er smart. Vi kan selvfølgelig ta like mye feil vi som alle de andre.

Etter en kommentar i Journalisten i dag av tidligere kollega David Stenerud måtte jeg trå til å bruke kommentarfeltet på journalistenes egen avis (du ser min kommentar på kommentaren ved å klikke på lenken over).

Uansett er poenget tall. Og mediehusenes forskjellige typer av tall. Like gjerne kunne man snakket om, også, Norsk Gallups mange tall.

For selve måleinstituttet som skal måle norsk nett-trafikk opererer med forskjellige tall. En måling er en teknisk måling som måler faktisk trafikk, en annen er et panel (det vil si utvalgte mennesker som skal representere hele befolkningen).

Vår store konkurrent, det vil si den vi har knivet med siden vi egentlig startet Nettavisen er Aftenposten. Ser man på den tekniske målingen har Nettavisen i uke 1 373 000 lesere, mens Aftenposten har 341 000. For oss er det en økning på nesten 25 prosent fra i fjor, mens Aftenposten har økt med litt under 5 prosent. I vår gikk vi forbi Aftenposten (vi hadde vært bak et par år) og har holdt dem bak oss etter det.

Ser man så på paneldataene, det vil si de som skal representere hele befolkningen så er tallene helt annerledes.

For september 2010 (de siste tallene Norsk Gallup har lagt ut) så har Nettavisen 336 000, mens Aftenposten har 388 000. (Vi snakker for øvrig om daglige lesere, både her og på tallene fra den tekniske målingen). Det som er veldig interessant er å se på den faktiske tekniske målingen for september. Det var uke 35 til 39.

I uke 35 hadde Nettavisen 319 000 lesere på en 8.plass på listen, mens Aftenposten hadde 307 000 på en 10.plass. Uken etter gikk Aftenposten ned med 2 000, mens Nettavisen fikk 5 000 færre lesere (vi var altså fortsatt foran). I uke 37 var ikke vi på topplisten grunnet en feil med tellescriptet vårt i to dager (altså vi fikk ikke telt trafikken vår i to dager), mens Aftenposten var på 309 000. I uke 38 hadde vi 322 000 på en 8.plass, mens Aftenposten hadde 314 000 på 10., og sist i uke 39 hadde vi 329 000 og Aftenposten 302 000.

Det betyr at det høyeste Aftenposten var i den måneden var 309 000, mens paneldataene viser at de hadde 79 000 flere lesere enn det teknisk var innom sidene. Vi var oppe i 322 000, som likevel betyr at paneldataene viser 14 000 flere (det kan være godt innenfor statistisk feilmargin).

Selv sier Gallup følgende: NIP er et panel sammensatt av et representativt utvalg norske personer 12 år+ som har bruker internett månedlig eller oftere. Panelet representerer per i dag ca 85% av Norges befolkning.

I november er tallene noe mer like. Aftenposten har 327 000, mens Nettavisen endte på 320 000. Problemet er bare at, om man sjekker de tekniske målingene, så var det ikke en uke Nettavisen var bak Aftenposten den måneden.

Så hva kan forskjellen skyldes? Ser man på demografidataene for Nettavisen og Aftenposten kan noe ligge der.

5,7 prosent av Aftenpostens lesere har oppgitt at de tjener over 800 000, mens 6,5 prosent av Nettavisens har gjort det samme. Tar man med de som har tjent over 600 000 så er det 17,5 prosent av Nettavisens lesere som har en slik lønn og 15,6 prosent av Aftenpostens. Det er relativt likt, men en liten forskjell likevel. Den største forskjellen er likevel på hvor folk kommer fra. Aftenposten er en Oslo-avis og har 38 prosent av sine lesere derfra, Nettavisen har 26 prosent... så kanskje man enten har rekruttert for mange fra Oslo hos Gallup eller bare ganger opp tallene litt feil?

Min teori er likevel en annen, og den er basert på min kjennskap til leserne av Nettavisen som noe av de mest privathungrige (det vil si opptatt av sin egen "privacy" som det heter på engelsk) som finnes, og noen av de mest avanserte nettbrukerne som finnes (med det designet vi noen ganger har hatt så har de også trengt å være det). Det er ikke personer som liker å være med i noe panel...

Inntil videre skal vi fortsette å knive om å være større enn Aftenposten. Spør du meg og den tekniske målingen som faktisk viser besøkene reelt så er vi det, men spør du panelet så er vi rett bak...

PS! Apropos tall. I år har Nettavisen satt totalt 16 dagsrekorder (for totaltrafikk, trafikk på forside, trafikk på enkeltseksjoner og antall annonsevisninger på en dag).

Da er det på tide å starte opp bloggen igjen. Bakgrunnen er enkel. Sammen med Annette Haga er jeg i ferd med å skrive en bok om blogging.

Bakgrunnen for den lange pausen har vært enkel, et par smårollinger har spist opp det meste av "fritiden." (Hva er forresten konseptet med fritid, når var det sist du ikke sjekket mobilen for e-post på den såkalte "fritiden"?).

Uansett, siden det sist ble blogget her har blogging i Norge blitt både enda større, og - kanskje viktigere for mediamarkedet generelt - blitt en etablert annonsekanal. Noen startvansker har det vært, for både bloggere og annonsører/mediebyråer, men noe annet kan man heller ikke regne med.

Målet med å starte opp igjen bloggen er enkel: Det er en måte å dele ting på som verken passer her eller der av andre steder.

Siden denne bloggen ble lagt halvdød har jeg også vært med på å lansere livstilsmagasinet for menn, Side3, som på kort tid har blitt det største magasinet for menn på nett. Ikke at det er alt for stor konkurranse.

Noe som igjen penser meg inn på ett annet poeng - at kvinner er i ferd med å bli de største nettbrukerne. Det er kvinner (og jenter) som blogger, og det er kvinner (og jenter) som er mest aktive på Facebook. Menn er fortsatt de største nyhetshundene (hvis man kan kalle overgangsrykter i engelsk fotball for nyheter (selvfølgelig, forresten)).

Akkurat dette innlegget er muligens ikke det mest matnyttige, men målet er at bloggen skal være det for de som er interessret i nettet (inklusive nettbrett, lesebrett etc) og utviklingen for mediene der (og annonsører).

Så er det bare å kose seg med at Nettavisen aldri har hatt høyere trafikk enn nå...

Inntil videre, keep surfing.

Besøk http://www.blogglisten.no

Denne bloggen er ikke ofte oppdatert lenger, men i dag måtte jeg.

Leser følgende på VG nå: AV- og AP-politikere i verbalt slagsmål på Twitter


Da måtte jeg tenke på kommentaren jeg skrev 24.juni: Tusen løse kanoner på dekk.

PS! Vi har lansert ny startside i dag:
http://www.nettavisen.no/startsiden/

PS! Mine skudd kan du følge med på twitter.com/paalnisja

Skal man tro ekspertene så er reklamens tid forbi. I hvert fall slik vi kjenner den. Media vil dø og all reklame vil være sosiale kommunikasjonsformer hvor man snakker direkte til kunden. En til en kommunikasjon vil erstatte massekommunikasjon, og produkter vil bli anbefalt av venner - ikke trykket nedover hodet ditt av mediakanaler som trenger annonsekronene for å overleve.

Hmmmmm....

Jeg tror ikke det er en sannhet. Ikke en gang med modifikasjoner.

Det første jeg kom til å tenke på var en gammel printannonse fra McGraw Hill.

I don't know who you are
I don't know your company
I don't know your company's products
I don't know what your company stands for
I don't know your company's customers
I don't know your company's reputation
Now - what was it you wanted to sell me?

Hvis man skulle komme til en verden hvor all markedsføring skjer gjennom sosiale medier mister man faktisk et veldig viktig element i hele markedsføringssfæren:

Hvordan skal du kommunisere en til en hvis den ene parten ikke kjenner den andre?

La oss si at Freia, eller Kraft Foods, kommer med en ny sjokolade. Jeg er velkjent med selskapsnavnet, men i min hverdag tenker jeg lite på om Stratos er fra Freia eller fra Nidar Bergene eller hvilket selskap som gir ut sjokoladen Lohengrin. Så noe forhold til selskapet på noe sosialt medie har jeg ikke. Å dyrke vennskap med Ifa har liksom aldri slått meg som aktuelt.

Det et også svært sjeldent jeg søker etter sjokolade så Google-annonsering vet jeg ikke helt om hadde fungert. Hvilke søkeord skulle de i så fall kjøpt? Småsulten? Tjukkas?

Pampers eller Libero? Colgate eller Solidox?
Jeg har akkurat havnet i en situasjon hvor helt nye behov meldte seg. For første gang i mitt liv måtte jeg ta valget mellom Libero og Pampers. Siden jeg ser tv gjennom opptak på harddisk så er det få bleiereklamer som har nådd meg.

Hadde en av disse merkene i min mediehverdag (Internett (mye Nettavisen, noe liverpool.no), magasinene Levende Historie og DN på lørdag) påvirket meg den ene eller den andre veien så hadde jeg nok valgt ett av merkene.

Og, nei, jeg var ikke venn med Libero på Twitter, snakket med Pampers på Underskog eller deltok i en større nettdebatt om bleiers fortreffelighet på Facebook.

For bleier er faktisk dritt. Bokstavelig talt. Dritt jeg må ha, hvor mine preferanser må påvirkes.

Hvorfor velger jeg Colgate foran Solidox? (Sannheten er at jeg sist valgte Landlord til en syvendedel av prisen, jeg har heller ikke sett noen tannkremreklame i noen av mine medier).

Din anbefaling er viktig
Nå vil jeg så absolutt ikke si at ikke den sosiale kommunikasjonen er uviktig for merkene. Mitt poeng er mer at det må være en del av den totale markedsmiksen.

Sammen med merkevarebyggende og påvirkende flater. Slik jeg var inne på i dette innlegget: Nettannonseringen er over.

Nettet er også viktig som påvirker, sammen med butikk og venner/familie:

«According to the CMO’s council retail fluency report, in terms of influence when it comes to buying electronic goods, in-store sales assistants scored 49%, word of mouth from family and friends 33%, the Internet 21%...TV and radio ads 4%»
(Kilde: Advertising is dead)

Men hvordan påvirker man på nett?

Ekstrem påvirkning
Før høstens valg har flere partier, deriblant Arbeiderpartiet (som jeg her sammenlignes med Hellbillies) sagt at deres hovedfokus vil bli sosiale medier: Youtube, Facebook, Twitter og deres egen hjemmesider.

Ikke for å være slem, Jens, men jeg oppsøker veldig sjeldent hjemmesidene til norske partier (nei, dere er ikke unike - de andre partiene tenker likt). Jeg har deg riktignok som venn på Twitter, men sist jeg sjekket snakket du der kun til 9006 mennesker (via tvitre). Noe sier meg at de 9000 menneskene enten er ganske klar over at de ikke stemmer på deg, eller at de skal stemme på deg.

På hjemmesidene deres har dere jo også politisk videoreklame!

MEN: Hvem skal se disse reklamene?

Jeg skal love å trekke tilbake alt dette hvis det viser seg at dere annonserer med påvirkende formater på nett (og ikke bare kjøper søkestrengen "Arbeid for alle" på Google). Dere får sikkert også litt trafikk når dere får redaktøren på Nettavisen for en hel dag.

Misforstå meg rett
Det er strålende at partier, selskaper og merker tar i bruk sosiale medier og går i en dialog med de aller mest aktive. Problemet, eller utfordringen er at 90 prosent av forbrukerne ikke er aktive. De observerer og konsumerer media.

Derfor, skal Colgate overbevise meg om at jeg skal velge riktig tannkrem må de bruke merkevarebyggende formater. Skal de treffe meg, og svært mange som meg, der vi er mest så er det nett. Det er jo selvfølgelig også grunnen til at ekspertene tror nettreklamen snart tar igjen det tapte i USA, men at det blir verre for andre.

Allerede i 2003 fant man ut at nettet kunne bygge merkevarer som få annet, gjennom merkevarepåvirkende formater (eller bannere på halvnorsk). Slik er det fortsatt.

Og som McGraw Hill så fint forklarte (den gangen for magasinannonsering, den andre formen for annonsering jeg tror på framover) så kan jeg da vite hva et selskap står for, eller hva et merke betyr.

For seriøst: Jeg hadde faktisk mer lyst på en Mac enn en Windows-PC hjemme fordi Apple har klart å nå meg med sine utrolige kampanjer. Helt til Windows svarte med sin gode nettkampanje.

Hvorfor bildet øverst?
Jeg er i ferd med å selge min bybil, en bitteliten Daewoo Matiz på Finn. Der så jeg plutselig en helt glimrende reklame fra Elcon. En meget kreativ bruk av hvor annonsen befant seg (klikk for stor versjon helt øverst i dette innlegget). Noe av det samme vi i Nettavisen har prøvd med Redsans. Selv om man også her skal være litt forsiktig med ting som er nytt bare fordi de er nye.

En spådom om fremtiden
Det blir svært viktig for store merkevarer at de er sosialt aktive ovenfor sine forbrukere. Tidligere skjedde det veldig indirekte ved at en merkevare hadde kurs for selgerne av sine produkter, etter hvert gjennom kjeder. Nå skjer det direkte. Det må skje gjennom egne nettsider (slik som partiene gjør, men da snakker du til de allerede frelste (og - jada, det er viktig for partiene å beholde sine "kunder")).

Responsmedier har kommet for å bli, og det er større kamp for å få folk inn i riktig butikk (jeg lurer veldig på hvor jeg skal kjøpe min neste PC for eksempel). Det gjør man gjennom Google, eller direkte responsutløsende annonser med bilder av produkter.

MEN: før alt det så må jeg ha lyst på produktet. Jeg må få lyst på en Samsung 6-series, jeg må sikle etter en ny BMW, jeg må virkelig ha lyst på Libero foran Pampers. Solidox foran Colgate. Rema foran Rimi. Arbeiderpartiet foran Venstre. For at det skal skje må de snakke med hjerterota: Følelser.

Det går ikke på 140 tegn, eller noen tekstlinjer på Google. Og som sagt, jeg er ikke venn med verken Freia eller Solidox på Facebook.

Dette blogginnlegget er et svar på en påstand fra Twitter fra @skipet:

En "dipp" i bannerannonserig kan også komme av at det er meningsløst og dyrt

Meningsløst?
Nettannonsering er ikke mer meningsløst enn annen annonsering eller markedsføring. Påvirkning av forbrukere skjer på mange måter, og bør skje med forskjellige grep. Noen grep passer det godt å bruke sosiale medier for

Dyrt?
En gjennomsnittlig "banner"annonse (bannerannonsen er vel passe, man kan kanskje snakke om merkevarebyggende formater på nett) sees lenge, mange ganger og mye. Den påvirker og har god effekt. Er en nettannonse laget på riktig måte, og man har gjort en god nok jobb så vil nettannonsering være svært mye mer kostnadseffektivt enn andre medier.

Bruk kun sosiale medier og Google!
Joda, sosiale medier og Google er effektive til sitt. Google er godt når folk faktisk vet hva de vil ha, og søker etter mer info (f.eks. når jeg vet jeg skal ha en bestemt dataskjerm, en Kindle eller noe). Sosiale medier kan også brukes smart, og riktig - til sine ting. Likevel, å kun bruke denne formen for kommunikasjon, rent markedsmessig, på nett er neppe langsiktig.

LIKEVEL: Jeg tror ikke at dagens løsninger er de beste og definitivt avsluttende på hvordan ting vil bli. Det vil være svært viktig med videre kreativ produktuvikling for nettmediene.

Se bare kreativ bruk av "bannere" her:

IBM: Transform an idea
That's Melbourne
Apple: Leopard

Og mange flere her: Bannerblog

Jeg skrev følgende på Kampanje tidligere i år:

Mye av svaret fra mange forståsegpåere og eksperter har nemlig de to-tre siste årene har vært at søkeordsannonsering er løsningen på både det ene og det andre. På enkelte har det nærmest virket som om søkeordsannonsering kan kurere stort sett alle problemer man har fra liktorner til merkevarebygging og mersalg.

Karl Philip Lund skriver i sitt første innlegg på Kampanje.com at hvis han hadde brukt penger på søkeordsannonsering i årsskiftet 2004/2005 istedenfor annonser på Nettavisen så ville han ha fått ti ganger flere direkte flybestillinger av billetter.

Søker du i Google etter flybillett Bergen får du tre annonser før det første søkeresultatet. Du får både Norwegian og SAS, samt supersaver.no. Til venstre finner du Widerøe, Ebookers, Finn, Seat24, Travellink, TerminalA, Hurtigruten(!) og Marcopolo. I dette virvaret skal det altså være bedre å annonsere på kort og lang sikt enn ved å bygge merkevaren strategisk? Mitt klikkvalg baserer seg på den merkevaren som er bygget opp før jeg får dette resultatet (Til info: Denne gangen klikket jeg på Norwegian).

Hva er så fremtiden for merkevareannonsører? Stadig flere produkter som passer for de tradisjonelle annonsørene man finner på tv og i magasiner har kommet på nett. I tillegg kommer formater og muligheter som gir de samme merkevarebyggende effekter man kjenner fra andre kanaler.

Foreløpig finnes det ikke alternativer for langsiktig påvirkning og merkevarebygging enn det man kaller «tradisjonell bannerannonsering» på nett. Det er vanskelig å se hva de alternativene skal være også, men selvfølgelig: en god markedsføringmiks gjelder også på nett:

Påvirkning gjennom store flater
Interaksjon på sosiale medier
Respons på optimalisert levering

Det er ingen tvil om at Internett har ført til en revolusjon i hvordan vi konsumerer media. Den digitale revolusjonen har på i tillegg gitt helt nye spilleregler for hvem og hvordan ting kan publiseres og massedistribueres.

Det har vært flere spådommer enn virkeligheter siden de første nettleserne ble installert på norske maskiner. Boken vil dø. Musikken vil dø ut. TVn vil dø. Alt på grunn av nettet. Istedenfor å spå om hva som kommer til å dø så vil jeg spå om hva jeg tror kommer til å overleve. Hvilke typer av døde trær kan gå framtiden inn i møte?

Magasiner
Det selges 89 millioner blader i Norge hvert eneste år. Det vil si at hver nordmann konsumerer nesten 20 magasiner i året. Enkelte magasiner, som Se og Hør, går sterkt tilbake samtidig som andre, som Illustrert Vitenskap Historie, går fram.

Bøker
Over halvparten av alle nordmenn har kjøpt en bok de tre siste månedene. Før nettet kom, i 1993, leste 81 % av oss bøker. Tallet for 2006 er 91 %. Tall fra USA viser at boksalget gikk opp etter at amazon.com ble lansert.

Aviser
Papiravisene sliter. Dagbladet hadde et snittopplag i 2008 på 123 383. Før nettet kom, i 1993, var opplaget på 227 796. VG hadde et opplag på 377 575 i 1993, mens tallet for 2008 var 284 414. Likevel er papiravisene også flere farger enn kun rødt: Dagens Næringsliv hadde et opplag på 52 422 i 1993. For 2008 var tallet 82 775.

Saktegående lesing og raske nyheter
Skal man dra en trendlinje gjennom utviklingen for innhold trykket på trær som har dratt til himmelen så er det en ting som virker som en ganske så stor fellesnevner. Innhold som konsumeres sakte, det vil si lang tekst - ser ut til å foretrekkes fortsatt på papir.

Hypotesen dras med følgende bakgrunn: Magasiner med innhold som ikke er overfladisk ser ut til å holde seg mye dårligere enn magasiner med mer dyptpløyende innhold. Selv om amerikanske Newsweek legger om profilen, så gjør de det med litt av samme bakgrunn. Bort med kjendisnyheter, lett underholdning og inn med lengre artikler med mer innhold. Se og Hør, som har fått sterk konkurranse her i Norge av Side2.no, sin egen nettside, utallige blogger og internasjonale nettsider på enkel og overfladisk underholdningsnytt blir marginalisert.

Hva så med ukebladene? KK? Allers? Norsk Ukeblad? Jeg tror rett og slett det er tidens tann, og ikke så mye annet. De typiske kvinnebladene fra tidligere år står for fall fordi den typen kvinner ikke finnes lenger. De leser heller Costume, Elle, Henne, Vogue eller ett hundretalls blogger. Strikkeoppskrifter finnes på nett, og hvorfor skulle det ikke det? Akkurat her trengs det nok den største innovasjonen. Vi menn vil fortsatt kjøpe Mann så vi har noe å ha med på toalettet.

En av de morsomste diskusjonene som skjer om dagen er diskusjonen rundt forskjellige typer av digitale lesere som skal utkonkurrere bøker Poenget er vel mer at de effektiviserer distribusjonen av bøker og er gode løsninger fordi leserne etteraper bøkenes egenart? Uansett, all statistikk viser at boksalget har økt etter at nettet kom. Hadde Dan Brown hatt like stor suksess uten nettet? Jeg tviler sterkt på det.

I read the news today, oh boy
«Hvorfor lese dagens nyheter i morgen?» kan kanskje stikkordet for det sviktende opplaget for mange aviser. VG og Dagbladet blir mer og mer daglige magasiner, med en oppsamling av nyhetene fra nettet fra dagen før. Det går lang tid mellom hver gang avisene avslører store nyheter, og med den fart nettet går med så er avsløringene uansett spredt før man aner det. Som leser er jeg uhylig forvirret over hva jeg skal forvente å finne hvis jeg plukker opp Dagbladet eller VG? Slanketips eller nyheter? De billigste sydenreisene eller politiske kommentarer?

Så hvorfor er da Aftenposten i ferd med å bli Norges største avis, og hvorfor går DN fram i opplag? Jeg tror det er samme hypotese som slår inn - tiden man bruker. I helgen har jeg fått levert tre Aftenposten og to Dagens Næringsliv. Sammen med disse har det kommet to magasiner. Søndag kveld har jeg fortsatt ikke hatt tid til å lese alt jeg ville lese, men det jeg har lest har jeg brukt tid på. Det har ikke vært artikler jeg har skummet meg igjennom, men artikler jeg har kost meg med - og brukt tid på.

De raske nyhetene og sakene du fort kan få med deg passer utmerket for nettets flyktighet. Innholdet du gjerne vil bruke tid på passer godt på papir. Både før, nå og en stund til. Kanskje er det papiret vi snakker om digitalt papir, men det vil ligne fryktelig på det vi er vant til.

For hvorfor skal jeg lese VGs artikkel på print i morgen om Starts seier, når jeg kan lese denne fortreffelige artikkelen i dag? Her får jeg til og med video, noe printavisen har lite av i morgen. Eller hva med Dagbladets artikkel om hvem som vant i Cannes? I morgen er den gammel på print.

Denne saken, derimot, fra Aftenposten - om barna som Franco stjal, den vil jeg mye heller ha på print.

Et lykkelig fellesskap
Framtiden vil etter all sannsynlighet verken bli svart eller hvit, men noe midt i mellom. Noen aviser vil dø, noen vil overleve. Mange vil forandres. Bøker vil bestå, eller kall det om du vil - lange tekster. Magasinene likeså, men også der vil noen dø. Bloggerne vil være mange og du vil få nyhetene så raskt du bare kan få dem.

Når jeg var en ung liten totning så var min mediehverdag to lokalaviser, en tv-kanal og om jeg var heldig, noen utenlandske spillblader. Ting forandrer seg.

Har du lest såpass langt som dette har du forøvrig lest lenger enn en gjennomsnittlig leser på nett. Sånn apropos.

PS! Den dagen Aftenposten innfører ingresser på 140 tegn eller mindre skal jeg begynne å meisle ut gravsteinen.

Trenger vi virkelig journalister? Nå som vi alle kan være nyhetsformidlere gjennom blogger, flickr, twitter, Facebook og dets like?

Har ikke sosiale media spilt journalistene rett ut over sidelinjen, bak pølsebua og langt opp på tribunen? Har ikke den deltagende nettdebatten, brukernes egen kontroll gjennom blogger og Facebook tatt over - og er ikke det bedre, sånn i og for seg?

Jeg skal våge meg på en påstand:

Redaktører og dyktige journalister har aldri vært viktigere enn nå

Kakafonien fra hundretusenvis av mennesker som vil være journalister selv er øredøvende. På blogglisten.no kan du søke blant 4500 blogger. Du kan finne mange blogger (som denne) som gir mediebildet en ekstra dimensjon, og en ekstra bredde. Samtidig finnes det mange andre som ikke tilfører noe, og som heller ikke ville ha kommet inn i noen avis. Noen gang.

Egentlig er det veldig feil å skyte på bloggerne, for et stort flertall av bloggere er gode til å skrive saklig om sine felt og sine interesseområder. Myten om at blogger kun er personlige orienterte dagbøker lever likevel, dessverre, i beste velgående hos enkelte forståsegpåere. Det er i hvert fall ingen sannhet.

Den gigantiske kakafonien, den store suppen av folkets dypeste røst, den finner du i debatter og kommentarfelt.

I en verden hvor fakta leveres av wikipedia, hvor alle kan redigere, og hvor Google-søk kan gi deg hva som helst og noen ganger fakta (ingenting negativt om Google, de er en veiviser i den enorme andedammen hvor noen av endene egentlig er sorte får), så er veiviseren enda viktigere enn før.

Warren Buffet sa en gang følgende:

The smarter the journalists are, the better off society is. [For] to a degree, people read the press to inform themselves-and the better the teacher, the better the student body.

Hvis lærerne blir hvem som helst og skoleklassen selv skal opplyse og lære seg selv får man et problem. Det er nemlig det som skjer når man fjerner lagene, og legger all informasjon på samme nivå.

Nå betyr ikke det at jeg er i mot alle sosiale medier, og mener det er uten interesse å følge med på hva folk skriver om de er utenfor en større medieorganisasjon. Det jeg sier er at mine veivisere blir mye viktigere enn før.

Derfor følger jeg med på @janomdahl på Twitter. Jeg vet at han kommer med gode lenker, gode tips og meninger jeg kan være enig eller uenig med debattmuligheter.

Av samme grunn leser jeg Paul Chaffeys blogg. Den gir meg også mulighet til å tenke.

Bakgrunnen for at jeg vet at Jan Omdahl skriver godt og interessant er for det første at han er en tidligere kollega, men også fordi Dagbladet velger å ha han som kommentator. Paul Chaffey er kjent for meg gjennom hans tidligere politiske engasjement og fordi han ofte hentes fram av media når ting skal kommenteres.

Babels tårn?

I Bibelens 1.mosebok, 11 kapittel kan du lese følgende om Babels tårn:

Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. 7 La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!»

Det finnes de som mener at Babels tårn vil seire. At tradisjonelle medieaktører som VG, Dagbladet, Nettavisen og Aftenposten vil forsvinne fordi de vil bli utkonkurrert av citizen journalism.

Under den verste svineinfluense-pandemien blant norske journalister vendte jeg ansiktet til Guardian i England. For meg er den avisen en herlig liten sydhavsøy midt i en tabloid storm noen ganger. Likevel var ikke pandemien blant tabloide medier i Norge eller det store landet utenfor norske grenser noe som helst i forhold til hva som skjedde på forum, kommentarer, blogger og annet. Spesielt i USA gikk bloggerne over seg av overdrivelser, konspirasjonsteorier og annet i håp om å tiltrekke seg lesere.

Her er nemlig en annen sannhet: Få er så tabloide som bloggere. Se bare på min overskrift. Den er valgt for å få flest mulig lesere til bloggen. Bakgrunnen er enkel. I utgangspunktet leses denne bloggen av tre-fire stykker hver dag. Noen titalls flere når jeg er smart nok på Twitter eller Facebook med titler og slikt, men det skal mye til for at jeg får den opp i tall som ville gitt meg noen særlig inntekt fra Google-annonsene på denne siden.

Naken greve jager neger med øks
Den så smått legendariske Tramtearet valgte denne tittelen når de skulle kritisere norsk tabloid journalistikk. Året var 1983.

Naken greve jager neger med øks
Negeren er prins i Sudan
Greven er kjendis og svært pervers
og kona hans er narkoman
- Kanskje er jeg sexy men ikke spedalsk
sier negeren til Daglig Lyv
- Grevinnen er sinnsyk og greven er falsk
og selv er jeg innbruddstyv

Bloggere faller i den fellen ofte. Kommentarer på saker er alltid satt på spissen. Debatter skjer I STORE BOKSTAVER, og det er tusenvis av stemmer som roper samtidig.

I en slik verden har redaktører og journalister blitt mye viktigere enn tidligere. Så er det bare et lite håp om at journalistene tar tilbake sin rolle som meningsbærere, kritikere og refsere. Det er det stort behov for.

Hva skal vi med debatten da?
Det er ingen tvil om at debatten er viktig, og at det er svært positivt at vi demokratiserer den. At folk slipper til er også en positiv ting, men oppe i det hele er det viktig at rollen som informasjonsbærer må tilhøre steder hvor man har redaksjonell kontroll og en redaksjonell tro.

Rollen som utfodrer, rollen som pådriver og rollen som debattant er det viktig at mannen og kvinnen i gata har. Bloggere kan hjelpe til med å utdype, forbedre og mene. Aktive og gode debatter gjør nettsteder bedre.

Kvitte oss med journalistene? Nei, aldri i livet.

PS! Fikk en mail som spurte hvorfor jeg var i mot deltagelse i journalistiken. Viktig poeng: Det er jeg så absolutt ikke. Gode blogger, god bruk av kommentarfelt og gode debatter er ofte dressingen på salaten - andre ganger selve salaten.

Det er fortsatt mulig å laste ned Netscape Navigator hvis du ønsker det (prøv selv her). Likevel er det vel neppe slik at den nevnes i noen nettleserkrig lenger. Microsofts Internet Explorer slo den ut av markedet som Muhammed Ali slo ut motstandere av ringen.

Mange (innbefattet meg) mener at en ny nettleserkrig er under oppseiling. Denne gangen er aktørene flere:

Microsoft Internet Explorer
Google Chrome
Mozilla Firefox
Opera


Tall fra april fra Mediehuset Nettavisen gir en markedsfordeling på våre sider sånn omtrent som dette:

Internet Explorer 65 %
Firefox 25 %
Opera 5 %
Chrome 3 %

Skulle en mac-fantast ha forvillet seg innom her så bør det nevnes at Safari har omtrent 1,5 % (for ordens skyld: Safari er en god nettleser).

Oppdatert takket være @nedregotten: Safari har nok noe mer. 4,3 % hos Nettavisen alene. (Tallene over innbefatter alle nettsidene som springer ut fra Urtegata 9 utenom Securitas sin...).

Det overraskende med tallene er kanskje at Google ikke har klart å få flere enn 3 prosent til å bruke Chrome. Det meget triste med tallene er at 11 prosent fortsatt bruker IE 6.

Hvilken er best?
Jeg har, for min egen del, gjennomført en uhøytidelig personlig test av nettlesere de siste ukene. Versjonene jeg har testet er IE 8, Firefox 3, Opera 9.6 og Chrome 1.01. Jeg har gitt de karakter på stabiliet, lesing av nettsider (dvs. hvordan de viser sidene fram), funksjoner/tilleggsfunksjoner, minnebruk og til slutt fart. Av dette har jeg kokt sammen en totalvinner og en totalkarakter. Høyst personlig.


IE 8
Stabilitt: 1 - Krasjer konstant ved scrolling. OK at vinduet lastes på nytt, men veldig slitsomt.
Lesing av nettsider: 3 - En del interessante valg som gjør at den ikke viser alt korrekt
Funksjoner: 2 - De nye funksjonene er egentlig totalt unyttige, og de gamle var bare ok.
Minnebruk: 2 - Bruker 75mb, mest av alle.
Fart: 4 - Relativ rask, men ikke noe fartsmonste

Alt i alt: 2 - utrolig elendig med kontinuerlige krasj, og det faktum at den ikke har særlige gode ekstrafunksjoner er skuffende fra Microsoft. Dårligst.

Google Chrome
Stabilitet: 4 - Noen få krasj på maskinen min skyldes Chrome, men ikke mange.
Lesing av nettsider: 4 - Stort sett veldig bra
Funksjoner: 2 - Lite ekstra og lite å skrive hjem om. Kunne hatt mer eller bedre integrasjon med Googles øvrige tjenester.
Minnebruk: 6 - 20mb er minst av de alle
Fart: 5 - Rask er dene lille rakkeren av en nettleser

Alt i alt: 4 - en fin nettleser for deg som vil spare på minnet

Mozilla Firefox
Stabilitet: 3 - Krasjer faktisk en god del ganger, selv om mange mener det motsatte
Lesing av nettsider: 4 - Stort sett veldig bra
Funksjoner: 6 - Helt strålende, spesielt siden jeg jobber med nett og utvikling på nett
Minnebruk: 3 - 57mb, nest mest av nettleserne
Fart: 5 - Rask og fin

Alt i alt: 5 - en nettleser alle som jobber med nett må ha installert, og nest best.

Opera
Stabilitet: 6 - Ikke et krasj på en måned sier det meste.
Lesing av nettsider: 5 - best i test, men ingen nettlesere er perfekte her. Eller muligens ingen css-programmerere?
Funksjoner: 4 - en del gode widgets, men bør få flere
Minnebruk: 5 - 26mb, bare så vidt mer enn Chrome

Alt i alt: 6 - den beste, og lekreste nettleseren. I musikkanmeldelser kunne man før lese at ting var bra til å være norsk. Opera er bare bra. Og norsk!

Last ned her

PS! Angående IE 8-tall for Mediehuset Nettavisen (ref @nedregotten): (1.mai-helgen)

IE 8: 4 %
IE 6: 6 %
(IE 7: 50%)

Nå skal jeg banne i kirken. Jeg skal faktisk banne i min egen kirke, og jeg skal la faenskapet gå utover blant annet meg selv.

For jeg spør: Når skjedde det egentlig noe nytt?

Mediebedriftene har kommet med sine nominerte til årets innovasjon.

Der er vi nominert (med det som akkurat nå omtales som annonsepruduktet Redsans). Det er svært hyggelig. De to andre nominerte er VG med liveblogg (?) og Dagbladet med kystkartet.

Hvis det er de tre største innovasjonene i Norge blant norske mediebedrifter i dag så har Robert Restad som kommenterte min Internett-CV helt rett: Det skjer alt for lite i Norge.

For de tre nominerte så er det ene coveritlive som er teknikken bak. Coveritlive brukes av mange internasjonale nettmedier, og er helt klart meget bra. VG har all ære for å bruke tjenesten, akkurat som andre som bruker den.

Dagbladet sitt kystkart er Google Maps med SeaMech og Ockero. Fint og flott, altså - men jeg mener ærlig talt at Jan Omdahls bruk av Twitter (fra samme avis) er ti ganger mer innovativt... og det er også bruk av annen teknologi.

Vår Redsans (www.redsans.no) er jeg, som innovasjonssjef(!), selvfølgelig stolt over - men samtidig så er det jo ingen revolusjon. Det er som mye annen kreativitet: En del fra ett sted (Google Adwords) og en del fra ett annet sted (tradisjonell merkevareannonsering). Fint og flott, men jeg skulle ønske at vi var nominert for å ha kommet med noe like nytt som for eksempel boliga.no som har kommet i Danmark (altså: .no-adressen er den norske versjonen av den danske siden).


Så skjer det nok nå?

Det skjedde veldig mye før. For noen år siden var vi ledende i produktutvikling, og det ble spydd ut gode og dårlige nettideer. Nå er det svært lite nytt som skjer.

Vi i Nettavisen bestemte oss høsten 2007 å begynne med et ambisiøst prosjekt: Å gjøre Nettavisen om til en nyhetsformidler på nett istedenfor en kopi av printaviser.

Begynnelsen er der, med relatert informasjon i saker, bruk av bredden, nye verktøy for journalister når det gjelder innhenting av relatert informasjon, samt at vi viser fram artikler fra andre aviser under våre egne artikler. Leser du om svinepesten hos oss kan du ved å klikke på relaterte nyheter nederst i artikkelen lese nyheter fra engelskspråklige aviser, Sverige, Danmark, Norge, Tyskland m.v.

Vi har også laget Blogglisten - en søkemotor, oversikt og toppliste over norske blogger. Vi jobber med enda flere nyskapninger i tiden framover. Så får vi se om det blir nok.

Det sies at i dårlige tider så er folk mest kreative. Herved krysses tastene.

Det er ekstremt usannsynlig at jeg noen gang kommer til å skrive noen selvbiografi. Ikke fordi jeg ikke kan, men fordi det neppe ville vært interessant for noen. Ikke en gang meg selv.

Det som muligens kan være interessant er en gjennomgang av min Internett-CV. Ikke for å få et innblikk i hva jeg har gjort og gjør, men siden jeg har drevet med nettpublisering så lenge det har vært nettpublisering på nett i Norge så kan det være interessant i et netthistorisk perspektiv. Hva gjorde du samtidig på din side av nett-Norge? Enten som bruker eller kreatør?

I hvert fall er det interessant for meg.

Gyldendal
Det hele startet for lenge, lenge siden i en galakse lang, langt borte. I hvert fall rent mentalt. Etter sporadisk bruk av nett under utdannelsen ble mitt første møte med e-post, nettpublisering og dets like den første virkelige heltidsjobben jeg fikk: redaksjonssekretær i ærverdige Gyldendal Norsk Forlag.

Ikke lenge etter at jeg begynte i faktaavdelingen hos Gyldendal fikk jeg som ansvar å lage markedsføringssider på nett for bøker. Blant de første bøkene jeg laget sider for var Himmelrommet av Eirik Newth. Sidene finnes dessverre ikke på nett lenger. Derimot finnes sider som de jeg laget for Gyldendals store bok om barnet og Dugg - en samling ungdomsnoveller.. Det ble nemlig raskt slik at jeg ble markedsføringskonsulent med ansvar for nett. Noe som var relativt unikt på den tiden.

Senere ble det sider for mange bøker, men det var spesielt tre prosjekter som det ble noe virkelig ut av:

Torgrim Eggen - The Egg-files

Torgrim ville legge ut mange av sine gamle noveller og avisskriverier på nett. I flere uker hardkodet jeg alle hans ting ut på nett med egne vignetter og det som jeg den gangen synes var et heftig navn. Jeg husker ikke om navnet var mitt eller Torgrims, men logoen laget uansett jeg...

Det Gyldne Tre/Internettmagasinet 404

En gang i tiden var den eneste topplisten i Norge Kvasir Topp 30. Der lå jeg på topp 5 med Internettagasinet 404 lenge, blant annet på grunn av spalten Anbefalt shareware. I tillegg kåret Gyldendal månedlig en nettside til å motta Det Gyldne Tre. En av de siste vinnerne synes jeg å huske var Nettavisen.....

Tor Åge Bringsværd

At en av Gylendals gamle travere var best på nett var det ingen tvil om, og Tor Åge Bringsværd ville legge ut alt han hadde produsert på nett. Lenge før debatter om opphavsrett, bittorrent og alt annet la han ut det han hadde fritt tilgjengelig. Dette er og blir en klassiker, skrevet av Tor Åge - hardkodet i html av meg: Faen, nå har de senket takhøyden igjen, må huske å kjøpe nye knebeskyttere.

Jeg laget også sider for Vinduet og for Kjell Ola Dahl for å nevne noen.

På denne tiden møtte jeg to personer på Gyldendal fordi de skrev hver sin fotballbok. Kjetil Siem skrev om norske proffer og oppdaget at jeg hadde, på egen hånd, laget en fanside for Bjørn Tore Kvarme. Odd Harald Hauge skrev om Drillo, og var redaktør for nystartede Nettavisen.

Sportsprofiler
Sammen med Kjetil Siem, Lars Bohinen og et par-tre andre startet vi Sportsprofiler - en nettside som skulle ha de offisielle hjemmesidene for norske fotballproffer. Vi fikk med oss folk som Steffen Iversen, Vegard Heggem, Henning Berg, Rohnny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær. Sidene er for lengst borte og aksjene jeg hadde forsvunnet i emisjoner og annet tull, men rester finnes i arkiv.

Lars Bohinen var for øvrig den som krevde flest designoppdateringer, og siden jeg hardkodet alle sidene i html ble det mange sene kvelder med oppdateringer.

Det selskapet vi en gang startet lever fortsatt på denne siden innlemmet her. Før vi gjorde dette med norske fotballspillere hadde veldig få offisielle hjemmesider for utøvere og kjendiser dukket opp i Norge og Europa for øvrig.

Nettavisen
Høsten 1998 begynte jeg så i Nettavisen og fikk ansvaret for å bygge opp en del nye tjenester. På kort tid lanserte vi et arbeidsmarked på nett (Nettjobb), en rubrikkdatabase (Nettbasar) og en del annet. Dette var før Finn, vel og merke.

Det ble også mange redesign av Nettavisen som jeg har jobbet med (se nederst for en liten gjennomgang) etter kun to måneder i jobb der.

Spray
Så kom det noen svensker, og sammen med Helge Birkelund og Jan Omdahl på redaksjonell side så fikk vi ansvaret for å bruke mange penger, og lage Norges Største Portal.

På kort tid ble Spray større enn blant annet hardt satsende TV2.no (under Gunnar Stavrums kyndige ledelse), og lanserte suksesser som Fight Club, Quiz Show og etter hvert Nettguide - en søkemotor som var større den gang enn det Sesam klarte å bli. Nettguide ble for øvrig ledet av Bjørn Tore Øren, som senere dro til Hellas for å prøve Darkfall-lykken.

En av tingene som ble utviklet tidlig i Sprayhistorien var Test deg selv, av undertegnende og Nils Håkon Nordberg (quizredaktør i Trivial Pursuit). Vi bruker fortsatt den samme motoren for å lage tester på nett hos oss. For brukerne ser det annerledes ut, men motoren bak er den samme.

Blant tingene som Spray også gjorde var å gå nye veier i samarbeid. Vi laget gorker sammen med Coca-Cola (de du ser under korkene nå er bestemt av en jury fra Spray og Coca-Cola). Vi var en av de første med gratis SMS fra nett, og vi lansert en communitytjeneste som ble relativt populær - SprayDate.

Spray var for øvrig en av de første som publiserte tegneseriestripen Nemi. Det ble også homsedating i Gaydate (og senere Radiator.no).

Det tok etterhvert slutt på pengene i Sverige og Spray ble lagt ned, og vi ble kjøpt av TV 2. Vi klarte likevel å drive videre Spray som et redaksjonelt produkt en stund, lenge nok til å være den første mediaaktøren som tilbød blogger til sine lesere (først sprayblogg, senere nettblogg - levert av folkene bak blogg.no).

Side2
TV 2 kjøpte ikke med seg Spray, og vi måtte avvikle det litt etter litt. Siden Spray klarte å fylle et underholdningstomrom etter at Nettavisen dekket nyheter, sport og økonomi så ble det satt i gang en prosess for å se hva som kunne bli gjort.

Ut fra dette (samt at Nettavisen en gang i tiden hadde hatt noe som het netcity) så dukket Side2 opp. Den naturlige prosjektmedarbeideren var den eneste personen som var igjen fra Spray: Gaute Tyssebotn.


Det hører med til historien at domenet ble kjøpt av Pål Leveraas .

Side2 var først ute med å tilby magasinstoff på nett og ble en umiddelbar suksess.

Me
Vi fant ut i løpet av oppkjøpet av TV 2, og fremveksten av Blink (som gikk forbi Spraydate når svenskene begynte å få tom pengepung) at fremtiden ville ikke være rare nicknames, men at man fremstod som den personen man egentlig var - Me, meg, deg selv. Vi utarbeidet en heftig spesifikasjon som ble utviklet i samarbeid med svenske Netstar. En utrolig avansert mobilversjon ble også laget.

Noen uker før lansering fikk vi beskjeden om at Yahoo hadde kjøpt mobilversjonen og at vårt community måtte utsettes. Funksjonaliteter måtte gjøres om, og mye av det vi drømte om at skulle bli et fullverdig, personlig og ekte community ble borte.

Før vi rakk å få ut Me i noen versjon lanserte VG sin Nettby. Me ble aldri noen suksess. Om det skyldes at vi fikk lansert etter Nettby, at løsningen var dårlig, eller at vi manglet mobilversjonen - vel, det kan man bare spekulere i.

TV2.no
Etter den tid ble det relansering av tv2.no, som ble grunnlaget for den tv2.no man ser i dag med nyheter, sport og underholdning. Siden hadde godt med besøk uten særlig tv-promotering den gang, og blant annet ble noen svært suksessrike Idolsider oppdatert med interaktivitet i nært samspill med tv-redaksjonen.

Nettavisen 2.0
Det største prosjektet som jeg har vært involvert i de siste årene, etter side2.no, har likevel vært Nettavisen 2.0 - hvor målet var å ta sjelen til Nettavisen tilbake.

Som den første, og fortsatt den eneste, rene landsdekkende nettavis som kun er på nett (dvs. en nyhetsformidler uten annen kanal) har posisjonen til Nettavisen vært relativt unik. Vi begynte derfor høsten 2007 et prosjekt som hadde som mål å gjøre vår nettavis sitt navn til skamme. Fra å være en kopi av en printavis skulle vi bli en nyhetsformidler på nett.

Samtidig skulle vi bruke alt det nettet hadde å by på til å lage et best mulig produkt for våre lesere.

De første sporene har du sett - relasjoner i alle saker til mer informasjon (sjekk høyre side her, Blogglisten.no og bruk av hele bredden i din nettleser.

For journalistene har vi gjort relatert informasjon tilgjengelig med enkle trykk i publiseringsverktøyet hvor vi søker i flerfoldige baser samtidig.

Jeg kan love deg at du bare har sett toppen av den berømte issbergsalaten. Så får våre lesere avgjøre om vi klarer å bli en skikkelig nyhetsformidler på nett, og ikke bare en papiravis på en ny medieplattform.


Redesign Nettavisen:

November 1997
Desember 1998
Våren 2001
Høsten 2004:
Våren 2006
Høsten 2007

Denne listen blir muligens uaktuell like fort som den er er skrevet ettersom veksten av norske kvitrere/Twittere er sammenlignbar med Facebook-eksplosjonen som skjedde over det ganske land for et drøyt år siden.

Her er uansett ti anbefalte Twittere. Regner ikke med at disse 10 blir noe særlig dårligere i tiden som kommer heller.

1. @janomdahl
Dagbladets kommentator og tidligere Spray-redaktør lenker både til sine egne betraktninger og er flink til å kommunisere med folk som tar kontakt. Forbilledlig selvpromoterende av eget produsert innhold, men innhold som burde leses av mange.

2. @helgebirk
Den andre på rad av eks-kollegaer, men Helge Birkelund (nå i Egmont, tidligere i MSN og Spray) er en svært god twitrer. Bloggen brukes som understøtting av twitringen, og det er lenker både hit og dit.

3. @snorrebryne
Snorre Byrne er en av universets hyggeliste spillnerder, og det finnes mange hyggelige av dem. At han jobber for Dagbladet, og ikke spill.no overser jeg ettersom hans twitring både er et utvalg av hva han skriver samt generelle oppdateringer om spill, og Dagbladet (pluss for at han holder meg oppdatert på Zofies verden...)


4.@tgodag
Hos Tore Andre Godager er det himmelen for nerder med lenker til viktige ting som R2 D2-dvdspillere og annet moro som skjer på den viktigste himmelen av de alle: Nerdehimmelen. I tillegg til mye bra om bransje og annet.

5.@ZWindsvoll
Geir plukker opp mye som få andre plukker opp, med et godt blikk til litt andre ting enn de mest nerdete noen ganger. Flere av oss som trenger det.

6. @kjetilloset
Kjetil bruker mye plass til lenking til sin egen blogg, som er bra. Den er nemlig vel verdt å lese. Ofte.

7.@ mBlaker
Mannen bak den så smått legendariske Se hva vi fant på Internett er selvfølgelig også å finne på Twitter. Kommer Se hva vi fant på Twitter snart?

8. @ martineaurdal
En god twitrer, med mange replies og kanskje litt for mye egenpromo - men vi tåler det.

9.@Valebrokk
Mye interessant, og mye å lese. Et blikk fra finansverdenen for mange.

10.@vbnormann
Det er ikke alt for mange norske Twittersider som er underholdende på et personlig nivå, men Vegards oppdateringer er på mange måter et realityshow på 140 bokstaver. Bare interessant.

PS! Det er veldig mange glemt, og utelatt på listen over. Bare så det er sagt, men dette var top of mind ti på topp...

Blogger, twitring, facebooking, myspacing, nettbying(?) etc... En nettbruker anno 2009 produserer utrolig mye innhold på veldig mange plattformer.

Felles for mange av dem er at det ikke er du som tjener penger på produksjonen, men andre. Med noen hederlige unntak.


Blogger
De store bloggleverandørene i Norge kan sies å være VGBlogg, Dagbladets blogg og blogg.no.

For meg er det viktig når jeg skal skrive en blogg at jeg kan:
a) eie mitt eget innhold
b) ikke la andre tjene penger på det jeg produserer (uten å dele med meg, slik de fleste arbeidsgivere gjør)

Oppdatert:
Nå er det en viss forskjell på de to printavisenes bloggtjenester og blogg.no, spesielt med tanke på kontrollen brukeren selv har. Noe man kan se hvis man besøker to så vidt forskjellige blogger som Ida Wulff og Are Slettan..

Mitt valg av leverandør er likevel blogger.com siden jeg der kan legge på mine egne annonser. Riktignok levert av folkene bak siden, men de deler i hvert fall pengene med meg. Da er det greit nok.

Det største problemet jeg likevel har med de norske leverandørene er eierskapet de tar til mitt produserte innhold. Det er selvfølgelig ekstra spesielt for meg siden jeg jobber for Nettavisen, men jeg hadde nok hatt samme holdning - og ønske om å eie mitt eget innhold uavhengig av arbeidsplass.

Les også dette innlegget om blogger og eierskap

Facebook
Selve verstingen er selvfølgelig fjesboka som vil ta alt fra dine bilder til dine valg på alle mulige slags tillegstjenester for å selge videre - om man skal tro de aller største dommedagsprofetiene.

Mest sannsynlig vil Facebooks annonseavdeling bruke alle valg du tar til å optimalisere annonsene best mulig til deg. I utgangspunktet er det en verden jeg kan leve med, og absolutt ikke så veldig langt fra Googles greie.

Det jeg har mer problemer med at Facebook mener jeg ikke eier min egen informasjon.

Det samme gjelder selvfølgelig Myspace, Nettby og alle andre sosiale medier - hvor mye eierskap overgir du mot at du får bruke noe gratis? Og er det verdt det?

Selv tok jeg en veldig rask sjekk for å se hvor mange sider jeg var registrert på, men måtte gi meg på litt over 50 fordi jeg ikke orket å lete mer. På alle disse sidene har jeg lagt inn informasjon om meg på en eller annen måte.

At informasjonen brukes til å tilpasse et annonseprodukt som sørge for at de tjenester jeg bruker, og liker, blir bedre ved at de faktisk tjener penger (sjokkmelding til de verste nettentusiastene: medier må tjene penger!) - det gjør meg ingenting.

Jeg vil bare ikke at bildene jeg har lagt ut av mine to nyfødte døtre skal være eiendommen til en Supernerd i Palo Alto.

Hellbillies åpnet Partiets landsmøte. Med det som bakteppe har jeg brukt Hellbillies samleplate "Røta" for å dra sammenligninger med DNA.

Ei krasafaren steinbu
"Hadde hverken kart ell kompass,
burde jaddi hugst p sopass.
Jvlig dumt syns vl du?"

Den gang den rødgrønne regjeringen tok over så hadde man flere mål, i hvert fall basert på markedskampanjen til Arbeiderpartiet før valget. Etter som årene med Stoltenberg-regjeringen har gått har det vært lite kart og kompass, men en god del kriser.

Kart og kompass? Burde jaddi hugst p sopass....

Aksjon på Ål
"Det æ aksjon på Ål dæ æ folkefest i dag ska handelen gå.
Her æ måla kjistu og gamle framskåp, og bøka brev og blå."

Handling, ikke i den forstand at man gjør nå, men det å handle litt fram og tilbake har det vært mye av for Arbeiderpartiet. Stoltenberg var en av de første, sammen med hans "mor" - Brundtland, som begynte å jobbe for et mer moderne statlig eierskap. Det har ført til kjøp, samarbeid og Røkke-tull.

Folkefest? Tja, men handelen har gått.

Røta
"Ta denna sangen - her kjem ditt refreng
for gamle veni kan kji kjøpast for peng"

Arbeidspartiet har gamle venner i Landsorganisasjonen. Riktignok kan man ikke kjøpe de for penger hvis man skal tro sangen, men samrøre kanskje?

Her tar muligens Hellbillies feil, gamle veni kan kjøpast for peng....


Baka ein stein
"Ho va summargjest som kom frå by'n.
For eit syn! Eg vart heilt forelska.
Lyst hår so mjukt og langt og augu so blå."

Kristin Halvorsen har svelget en haug med kameler på vegne av Arbeiderpartiet. Det er nok mer enn en AP-sympatisør som er litt forelska...

Halvorsen - augu so blå.

Som eit lauv I eit vindkast
"Eg går i svime frå mårgo te kveld,
drøyme drauma om natta."

Det er vel det man kan tro at Storberget gjorde da han gikk litt både hit og dit om Hijab.

At han drøyme drauma om natta om saken tror vi.

So som so
"Du kan fan 'kji f kjpt for peng
ei stugu slik som den, der minna heng
i timrestokka, golvplank og seng."

At Arbeiderpartiet har en arv de må ta med seg er det ingen tvil om, og moderne finanspolitiske realiteter kan selvfølgelig være vanskelig å forene med å stå på barrikadene. Jens har i hvert fall ikke glemt å snakke I OVERSKRIFTER - han mener alle andre må se til Norge og at det norske Arbeidspartiet "skal skape en bedre verden."

minna heng i timrestokka, golvplank og seng i både det ene og det andre lokalet til AP.

Sju
"Eg ha alltid trudd på talet sju,
men kansi æ're overtru."

Får gjøre denne enkel: 36,9 er i hvert fall ikke noe man tror på.


På Ål stasjon
"Han va fysste neger'n eg såg.
Eit pust ifrå are lånd."

Arbeiderpartiet har en interessant form for holdning til arbeidsinnvandring som neppe kan være forenlig med de prinsipper som ligger til grunn for internasjonal solidaritet: Bruk utlendingene når vi trenger dem, send dem hjem ellers.

Det er ellers liten tvil om at det er null forskjell i Arbeiderpartiets innvandringspolitikk og Frps.

Eit pust ifrå are lånd - men ikke mer...


Gamle bry´n
""papaguta ifrå by'n!
Kjøyre fin bil so blank som lyn.
Dei tru 'rei eige alt. Forbannare papadalt!"

Det var vel omtrent den mottagelsen Jens fikk av enkelte deler av Arbeidspartiet når han først trådde (løp?) inn i rampelyset. Å være utdannet og fra byen er ikke alltid positivt...

Forbannare pappadalt, jajamensann.

Den finast eg veit
"Kor eg henta alt motet frå
Kan 'kji eg forstå.
Men ein ting veit eg klart og greit:
At du æ den finast eg veit."

Arbeidepartiet har klart noe som få andre partier har klart, verken i Norge eller i det store Utlandet: å bli en bevegelse. Medlemmene av Partiet slår seg gjerne på brystet med sitt medlemsskap. Det er mye sjeldnere i andre partier.

At du æ den finast eg veit - ja, det mener de fleste Ap'ere.


Gode spørsmål
"Det æ 'kji so lett å gjera eit valg
når alt æ på salg."

Når finanskrisen eksploderte så virket AP litt som et rådyr som står på veien når en lastebil kommer - man sperrer øynene opp, men gjør lite. Det virket som om det var veldig vanskelig å gjøre et valg.

Men til høsten er det valg...

Tolleiv
"Mor di ha skjemt deg burt ja. Det ska'ru veta.
Kan 'kji bestandigt få alt du peika på
Livet æ meir enn berre søt sukkelade!"

Det største problemet for Arbeiderpartiet har vært FRP. Skulle man tro enkelte i Partiet så har det vært en kode man skulle knekke.

Kanskje bare AP har skjemt bort Frp? Kan 'kji bestandigt få alt du peika på...


Eg gløymer deg aldri
"eg gløymer deg aldri.
Eg trur det tek si tid før eg fær fred."

Arven etter Gerhardsen?

Sur som rognebær
"No æ'n erta upp tå byfolk,
like fyri'n slær.
Ja no æ'n ill, og so sur som rognebær"

I Arbeiderpartiet er det til noen få tider høyt under taket og man er flinke til å gjøre ting i protest.

so sur som rognebær blir man da...

Som ein båt på land
"Det va so mangt eg skulde ha sagt,
om eg hadde ord og makt."

I hvert fall var det slik når man var i opposisjon. Det er alltid vanskeligere å ha makt.

Det va so mangt eg skulde ha sagt - vi venter fortsatt.

Råka tå ei pil
"Dæ'æ lett gjort, slik kan det gå.
Eg har kjæring og fire små.
Dæ'æ fort få familiebil,
når du bi råka tå ei pil!"

Arbeiderpartiet startet som en opprørsbevegelse. Problemet er at man nå er en veletablert familie med ansvar og evne til å se ting i sammenheng. Da blir ikke ting så veldig svart og hvitt lenger. Spesielt når man skal samarbeide med andre.

Dæ'æ fort få familiebil - ja, for skal dere ha med enda flere neste gang?

Mikrobølgeliv
"Burti hjørna i skåpet står
ei flaske vin som vi to skulde drukkji i lag"

Halvorsen og Stoltenberg fant flasken, så spørs det hva det betydde for oss andre.


Birgjit Lien

So no går eg og sviv neve Krøder'n der eg og ho Birgjit brukte gå,
og dæ'æ like fyri eg kasta meg på vatnet, for eg greie ikkji leva
utta ho Birgjit Lien!

Kan vi, Norge, leve uten Arbeiderpartiet?

Pirate Bay-rettsakens første runde endte med at gutta bak tjenesten ble dømt til fengsel.

De må også betale 30 millioner i erstatning.

Jussen de er dømt for, er etter det jeg kan se - medvirkning:

- Gjennom å drive et nettsted med velutviklede søkefunksjoner, enkle opplastings- og lagringsmuligheter, samt ved å drifte trackeren har de tiltalte fremmet de lovbrudd som fildelerne objektivt sett har gjort seg skyldige i. Ifølge tingretten har de tiltalte samarbeidet og fungert som et «team» for driften og videreutviklingen av The Pirate Bay. De har også kjent til at opphavsrettslig beskyttet materiale har blitt fildelt. De har dermed gjort seg skyldige til medvirkning.

Det er en interessant juridisk betraktning det hele, som svært mange har kommentert før - er Google skyldige for alle søkeresultatene man kan finne på sin søkemotor? Er Telenor ansvarlige for tulleoppringinger? Er Sony Ericsson det?

Den første delen av dommen synes jeg virker hinsides enhver fornuft. Når det kommer til at de har driftet trackeren hvor de skal ha visst at opphavsrettslig beskyttet materiale har blitt fildelt er det en annen juss.

Hvis du vet at noen trykker penger i din kjeller - har du plikt til å gjøre noe med det?

Er Statens Vegvesen ansvarlig for de som kjører for fort - de vet jo at folk gjør det?

Fildeling er utvilsomt framtiden. Så er spørsmålet som er viktig for ankebehandlingen: Er man juridisk ansvarlig for hva produktet man lager brukes til? Og hvor mye må man selv kontrollere det?

Selvfølgelig kan man si at det er musikkbransjen og filmbransjen som rygger alt for sakte inn i fremtiden som egentlig er problemet, men for de fire mannfolkene (som av en eller annen grunn ofte kalles gutter i norsk presse) er det nok 1 år i fengsel og noen millioner i erstatning som er viktigst....

Har sett på litt nettleserstatistikk for oss i Mediehuset Nettavisen.

Den viser følgende for mars:

52,4 % Internet Explorer 7
18,8 % Firefox
15,7 % Internet Explorer 6
4 % Opera 9
1,2 % Google Chrome

Til sammenligning viser de første 16 dagene at IE 6 har gått ned til 13 prosent. Jeg tror det skyldes påsken, for kun 2 prosent har IE 8.

Som tidligere bloggere og andre har vært inne på er IE 6-fenomenet stort sett et jobbtidsfenomen mandag-fredag....

Foreløpig er det ikke mange, men det har vært noen få tilfeller hvor printaviser har sluttet å trykke nyhetene på døde trær for å gå over til å kun publisere på nett.

Lokalavisen for Seattle - Seattle Post-Intelligencer, med et opplag på 118 000 før de la om, er muligens det mest kjente internasjonalt.

Ryktene har gått på byen at Dagbladet, med omtrent samme opplag (123 000)av trykkede aviser, vurderer det samme - i hvert fall på ukedager.

Spørsmålet er om det er noe særlig lurt - en rapport som akkurat har blitt gitt ut har analysert trafikken til en finsk finansavis som sluttet med papir før nyttår 2008. Resultatene er ikke gode.

Avisen Taloussanomat falt i trafikk med 22 prosent på de første fem månedene etter at de sluttet med papir.

Det er muligens ikke så rart - mange papiravisers nettutgaver holdes kunstig i live av en fast annonseplass i butikker, kiosker og andre steder hvor nyheter selges på trær som ikke lenger lever. En påstand? Muligens, men den er nok sann. Noen få av oss, ikke medberegnet meg, er kanskje så bevisste at de aldri blir påvirket av branding - men undertegnende vet at reklame fungerer. I dag telte jeg, på veien fra mitt hjem til jobb, 17 VG-logoer. Selvfølgelig påvirker slikt.

Misforstå meg rett, VG Nett er en meget god nettavis - og det er nok få tilfeller i Norge hvor papiraviser i utgangspunktet bærer nettutgaven. Samtidig - hva ville skjedd med DN.no om Dagens Næringsliv som printavis forsvant? Ville NA24 og E24 ta over markedet, eller ville DN.no bestå?

Les rapporten her:
Neil Thurman - taking the paper out of the news

PS! Du finner også Thurmans herlige rapport om betalt innhold på nett på samme link....

Tradisjonelle mediehus går både hodestups ut i en ny verden, baklengs inn i en ny økonomi eller havner tilfeldigvis på riktig sted.

Aktører man kjenner fra andre medier gjør forskjellige fremstøt for å komme seg til riktig sted.

I Kampanje kan man så lese følgende:

- Dette er hele nøkkelen til suksess nå innen medieindustrien. Det er dommedag innenfor de store mediebedriftene om de ikke tilpasser seg deltagelseskulturen, sier medieforsker Gunn Enli ved Universitetet i Oslo.

Hva skal man så gjøre?

Etter rundt 12 år i Nettavisen har jeg vært med på å gjøre det meste feil og noe riktig.

Vi var en av de første i Norge med blogger (sprayblogg), men fikk det ikke til. Sannsynligvis var vi for tidlig ute. Vi hadde en stund Norges største nettsamfunn (SprayDate), og hadde en søkemotor som var omtrent like stor i markedsandel som det Sesam klarte (Nettguide).

I det siste har vi lansert tjenester som blogglisten og gjort våre sider mer åpne for innhold fra andre, men selvskryt lærer ingen av - poenget var hva man skal gjøre. Så under følger mine ti tips til hvordan man kan bruke sosiale medier smart, og forhåpentligvis riktig.


10 tips for bruk av sosiale medier

1. Vær deg selv
Skal du bruke sosiale samfunn må du være deg selv, og ingen andre. Det fikk TV 2 smertelig erfare. Hele den "nye" nettverdenen er bygget opp rundt at man er seg selv og kommer med sine egne personlige meninger og anbefalinger. Det er derfor det er morsomt å følge hr. Demi Moore på Twitter. Hvis du er en medieorganisasjon bør du forlange at dine journalister bruker Twitter og Facebook, gjerne også Nettby, for å spre budskapet om sine utvalgte historier. Husk stikkordet: utvalgte. Som seg selv, og ingen andre.

2. Bruk riktig kanal
En vis mann eller to har sagt at "speed is no substitute for direction" - slik er det også med valg av sosialt medie, eller kanal. Skal du treffe unge mennesker i Norge bør du velge Biip. Er du ute etter fotballinteresserte er sikkert TV 2s nye fotballsamfunn tingen. Akkruat som dine annonsører velger medie bør du velge kanal. Verken mer, eller mindre.

3. Lær deg kodene
Alle medier og alle kanaler har sine egne koder. De er ikke vanskelige å knekke, og du bør absolutt knekke dem selv. Eksterne konsulenter er kanskje lett å selge inn til bestyrelsen, men skal du ha kodene og bruken av de sosiale mediene under huden må du lære deg dem selv. Enten det er rent teknisk som å optimalisere for at Google skal lese sidene dine best mulig helt til hvilket språk som gjelder når du kommuniserer på en tjeneste som Twitter.

4. Respekter enkeltpersonen
Det er alt for mange eksempler på at man ikke har respektert enkeltpersoner, enten det er bloggere eller bare lesere. En sint leser kan bli en god blogger som vender mange mot deg. Irriterer du en blogger med å ikke svare så irriterer du muligens noen som har minst like mange lesere som utgivelsen en journalist du har svart jobber for. (Det kan nevnes at Ida Wulff er større enn for eksempel Haugesunds Avis eller er 7 ganger større enn Kampanje....)

5. Bruk humor og selvironi
Siden du er svært gjennomsiktig på nett er det viktig å ha tykk hud, en stor bunke med selvironi og mye humor i det du gjør. Innrøm dine feil med et smil og legg deg flat fortere enn en pannekake hvis det er nødvendig. I X-files het det en gang at "apology is policy" - poenget er å ikke komme dit ved at du bare innrømmer feilene, med humor - med en gang.

6. Bruk de sosiale mediene
Duh!Sier du kanskje, men poenget er at alt for mange tradisjonelle medieaktører bare vil ha noe fra de sosiale mediene og helst ikke gir noe tilbake. Hvis du vil ha en god greie på Facebook så bruker du Facebook. Kanskje lager du en app, kjøper noen annonser til den eller til profilen din - og gir noe skikkelig tilbake. Du får omtrent like mye igjen som du gir selv. Hvor mange nettaviser linker til sine journalisters Twittersider? Det finnes geitekillinger som kan telle lenger.

7. Start i det små
Å brenne bort masse krutt på noe som kanskje ikke fungerer er også en sykdom mange medieaktører har hatt - begynn i det små. Prøv deg fram, noe vil fungere og annet vil ikke. Du må bare prøve, og gjerne med flere ting samtidig. Å legge alle eggene i et reir lønner seg kun for fugler.

8. La dørene stå åpne
I påsken fikk vi på Nettavisen et spørsmål om hvordan vi laget returlinker til blogger. Det vi har gjort er å åpne helt. En blogg om et emne som vi skriver om kan få linker fra oss uavhengig om bloggen har lenket til oss, i motsetning til annen teknologi som finnes der ute. Hvorfor? Fordi vi faktisk innrømmer at vi ikke alltid, bare oftest, er flinkest. Noen ganger er kanskje saken hos et annet medie bedre enn vår - men vi vil fortsatt vise fram bloggen om emnet.

Poenget er å la dørene stå meget åpne, så åpne du bare kan. Jo flere som deltar på dine sider, jo flere lesere får du etc. etc.. (den matematikken kan tradisjonelle aktører, bare husk at du ikke ganger lesertallene med fire som på print).

Åpenheten gjelder også din egen utvikling og hvor du vil gå. NRKbeta er et foregangseksempel i så måte.

9. Bruk teknologien
I punkt 6 skrev jeg at man virkelig skulle bruke de sosiale mediene, men man må også bruke teknologien. Det som flest folk bruker er det som er mest riktig. Sagt på en annen måte - Pizza Grandiosa. Hvis folk vil ha RSS-feeds på en måte så er det riktig måte, ikke den måten som din tekniske sjef sier det skal gjøres på. Vil Google ha en sitemap på en bestemt måte, ja - så er det riktig. Vil Facebook ha delte saker med et bilde i en viss størrelse? Guess what? Da er det riktig.

Tidligere kunne mange store aktører diktere reglene, nå må man følge dem. Og reglene settes av flest folk.

10. Ikke regn hjem alt
Ikke alle ting du gjør med sosiale medier kan regnes ned på bunnlinjen. Selv i trange tider så er det viktig å opprettholde markedsandeler og ikke bli hengende etter. Her snakkes det av ren erfaring. Våren da alt gikk til skogen på nett (den gangen kun på nett) kastet vår eier den gangen, Lycos Europe, nettspillet Fight Club på bålet. Da hadde vi nærmere 600 000 ukentlige unike brukere av spillet.... Med litt is i magen hadde man muligens hatt en storvinner....